Home » Dramatisk start for nytt teaterkonsept
SPILLER I TEATERSTYKKE FRA VEITEN 3: Tor Halvor Halvorsen og Helge Jordal foran minnestøtten over dem som ble torturert i Gestapohuset. Denne står utenfor inngangen til Rick’s, og ble reist i 1990. (Foto: Magne Fonn Hafskor)
Aktuelt Intervju

Dramatisk start for nytt teaterkonsept

Tre størrelser innenfor byens scenekunst starter nå teaterkonseptet Lunsjteateret. Første forestilling blir med et stykke der handlingen foregår i det beryktede Gestapohuset i Veiten 3.

Tekst og foto: Magne Fonn Hafskor/Bergensmagasinet

LES OGSÅ:
Det skjedde i Bergen
Aldri mer redd for mørkets makt

– Tanken om Lunsjteateret begynte med et stykke Morten Lorentzen har skrevet om en gestapist som avhører en motstandsmann, sier Godthard Larsen, som tidligere drev Logen teater.

Lunsjteaterets premiere blir med stykket Aldri redd for mørkets makt – der Helge Jordal og Tor Halvor Halvorsen gestalter en Gestapo-offiser og en motstandsmann.

Sammen med nevnte Lorentzen (dramatiker – og fast kåsør i Bergensmagasinet) og Terje Clausen, som driver Rick’s Teater, starter han nå det nye teaterkonseptet, der kongstanken er å sette opp forestillinger på dagtid.

Målet er å engasjere alt fra skolelever og eldre til folk som jobber skift eller av andre grunner er ledig på tidlig ettermiddag.

FORESTILLINGER PÅ DAGTID

– Vårt tilbud er rettet mot alle som ikke er på jobb innenfor vanlig kontortid. Lignende konsepter har vært en suksess andre steder, for eksempel i Stockholm. sier Terje Clausen.

– Hvilken type forestillinger ser dere for dere? 

– Det kan faktisk være hva som helst. Vi skal ikke produsere alt selv; det er også snakk om å kjøpe inn forestillinger, sier Godthard Larsen.

NYTT TEATERKONSEPT: – Jeg tror vi kan få til mye fine ting, sier Terje Clausen, her sammen med medgründer Godthard Larsen. (Foto: Magne Fonn Hafskor)

– Kan det bli snakk om å samarbeide med de andre scenene her på «Bergens Broadway»? 

– Det kan være mulig, og det skjer også mye rundt i landet som kan hankes inn her til Bergen.

Mer informasjon: gestapomuseet.no og krigsmuseene.no

– Og spillestedet blir på Rick’s? 

– Det er tanken, men våre egne produksjoner kan også sendes ut på turné – slik vi kan ta inn andre som er på turné. Altså, veien blir litt til mens vi går, så jeg kan ikke svare 100 prosent på det nå, sier Clausen.

–  Blir det mulig å nyte en lunsj samtidig som man ser en forestilling?

– Folk må gjerne spise før eller etter forestillingen, men vi har ikke fasiliteter her til å servere mat under forestillingene.

– Så navnet spiller mer på tiden på dagen?

– Nemlig. Det er teater i lunsjen, sier Larsen.

– Woody Allen sa en gang at han elsket å gå på kino om formiddagen – fordi det føltes som å skulke fra livet. 

– Hehe. Situasjonen i dag er at mange jobber skift, og antallet pensjonister er økende. Det blir spennende å se om disse finner veien til Rick’s på en tid av dagen som det ikke har vært tradisjon for i Bergen, sier Clausen, og legger til at han håper at også skoleelever vil finne veien for å se stykket Lunsjteateret har premiere på til høsten.

PREMIERE MED GESTAPO-STYKKE

Lunsjteaterets premiere blir på Rick’s 4. oktober – med stykket Aldri redd for mørkets makt. Dette er et kammerspill skrevet av Morten Lorentzen, der Helge Jordal og Tor Halvor Halvorsen gestalter en Gestapo-offiser og en motstandsmann. Handlingen foregår i et avhørsrom i Gestapohuset (nå Gestapomuseet), som ligger i samme bygg som Rick’s.

– Vårt tilbud er rettet mot alle som ikke blir er på jobb innenfor vanlig kontortid.

Det er historien om et forhør som foregår i dette huset under krigen. Sånn som Europa ser ut i dag – med pågående krig – så kan du nok se for deg at tilsvarende også skjer i dag, sier Clausen.

– Slik sett er det mer aktuelt nå enn det var da vi begynte planleggingen, legger Larsen til.

DU MÅ IKKE SOVE: Erna Solberg stod for den høytidelige åpningen av Gestapomuseet 5. juni i fjor, mens Dag Steinfeld holdt en åpningstale der han minnet oss på Arnulf Øverlands høyaktuelle ord: «Du må ikke tåle så inderlig vel / den urett som ikke rammer deg selv». Til høyre: Jan Berg; en av de mange som har støttet museet økonomisk. (Foto: Magne Fonn Hafskor)

For Helge Jordal, som gestalter rollen som Gestapo-offiser, er dette en del av bergenshistorien han har kjent godt til like siden barndommen. Bergensmagasinet treffer han og medskuespiller Tor Halvor Halvorsen inne på Rick’s etter at vi har snakket med de to teater-gründerne.

– Vårt tilbud er rettet mot alle som ikke blir er på jobb innenfor vanlig kontortid.

–  Barndommen min var full av det som skjedde under krigen. Jeg er født etter krigen, men vokste opp i Jonsvollgaten 4, som ligger like ved her, forteller Helge Jordal.

– Mine foreldre fortalte at de hørte om natten hvordan fangene skrek her oppe fra, så det var litt skummelt å bo her – for folk ble altså ødelagt. Så det ligger liksom i hodet mitt. Det var lenge slik at litt eldre folk ikke orket å gå forbi her.

FANT EN LUGER PÅ LOFTET

– Hadde du vært inne i Gestapohuset før det ble museum i fjor?

– Jeg var inne i bygget på 60-tallet, for da var det dans her. Håndverkeren lå jo her, vet du.

– Mistet din familie noen under krigen? 

– Nei, ikke de nærmeste, men min far kjørte Vossetoget – og da fikk han hele tiden beskjed om å stoppe i den og den tunnelen, og vente i så og så mange minutter. Han skulle ikke vite hva som skjedde bak i toget da, for det kunne være farlig. Beskjeden var bare at han måtte si at han fikk motortrøbbel dersom noen spurte.

TEATERSTYKKE FRA GESTAPOHUSET: – Han jeg spiller er jo en ganske sterk person som virkelig står på det han tror på og har lovet kameratene, sier Tor Halvor Halvorsen, som får god motstand i sin medspiller Helge Jordal. (Foto: Magne Fonn Hafskor)

Jordal minnes også historier hans onkel Trygve fortalte. Under krigen drev han en kafé på hjørnet av Hotel Norge, der tyske offiserer ofte var å se blant gjestene.

– Han var med på å stjele våpen de hadde hengt fra seg sammen med yttertøyet. Det var jo livsfarlig, men det var også fryktelig ydmykende for de tyske offiserene.

Historien fikk han bekreftet da et av onkelens barnebarn fortalte at de var kommet over en gammel militærpistol da de ryddet på loftet.

– Jobben er å finne ut hvordan dette mennesket er. Jo mer utfordrende det er jo mer spennende og frydefullt er det rent faglig – uten at man begynner å tenke moral og etikk og sånn.

Dette var et tysk halvautomatisk standardvåpen av typen Parabellum-Pistole (også kjent som Luger, som var konstruktørens etternavn). Navnet fikk den etter det latinske sitatet «si vis pacem, para bellum» («forbered deg på krig om du ønsker fred»).

– Jeg ba han om å gå til politiet og be de plombere den, slik at han kunne ta vare på den. Det er jo et kjempeminne etter bestefaren. Kanskje vi kan få låne den til stykket. Han husker det sikkert hvis han leser dette.

SETTER SAKEN HØYERE ENN SEG SELV

Tor Halvor Halvorsen er yngre enn Jordal, og oppvokst på Mongstad. Familiens krigshistorie kjenner han lite til, men hans far har fortalt at de er i slekt med en av de som ble drept i Gestapohuset.

– Jeg kjente ikke til historiene herfra før vi begynte å jobbe med dette stykket, så det kom voldsomt nå. Helge har jo enormt mange historier som han har blitt gjenfortalt. Han er nesten som et levende bibliotek, sier han.

– Hvordan er det å leve seg inn i et såpass dramatisk stykke? Gjør du noe spesielt for å komme inn i rollen?

– Det handler om å ta seg tid med teksten, og så lener jeg meg mye på Helge – og får god motstand der. Han jeg spiller er jo en ganske sterk person som virkelig står på det han tror på og har lovet kameratene, sier Halvorsen.

– Hvor mye håp får karakteren din? Eller er det slik at han ser med en gang hvilken vei det går?

– Jeg tror han skjønner det, men det handler vel mer om at han setter saken høyere enn seg selv.

MÅ TRO PÅ KARAKTEREN

Under åpningen av Gestapomuseet 5. juni i fjor fikk vi som var der se et lite utdrag fra forestillingen. Det var gripende sterkt, med Helge Jordal som en isende kald forhørsoffiser.

– Folk i salen ble jo redd deg, sier jeg til Helge Jordal, som svarer med en dyp og rungende latter.

– Så flott å høre, sier han.

– Hvordan er det å spille en sånn person?

– Jobben er å finne ut hvordan dette mennesket er. Jo mer utfordrende det er jo mer spennende og frydefullt er det rent faglig – uten at man begynner å tenke moral og etikk og sånn. Du kan bli kald på ryggen når du tenker over det, men det er jo et fag, og du må jo kunne spille en fascist for å si noe om at fascisme ikke er noe bra i verden.

– Men du skal leve deg inn, og du må jo tro på karakteren. 

– Akkurat, og den prosessen er veldig spennende. Det er klart at når du begynner å jobbe med slikt, så kan du få litt trøbbel – at du begynner å tenke tanker, og du blir litt tung til sinns. Men det er sånn det er.

– Når du går inn i hodet på karakteren du spiller – hva er det som driver han? Hva er motivasjonen hans? 

– På en måte er han i den motsatte situasjonen i den forstand at han sikkert ikke har noe valg. Han er blitt satt til det, og drømmer nok om å komme seg til Gestapo-senteret i Oslo og få en litt høyere stilling der – slik at han slipper å være med på helt konkret å ødelegge folk.

– DU MÅ VITE HVA DU STÅR PÅ

– Jeg snakket med Morten, som sa at det ligger en undertekst i stykket om at Hitler-Tyskland holder på å tape i Russland – så forhørsoffiserens motivasjon er ikke helt på topp.

– Det er riktig. Det kommer frem i stykket – at han tenker «faen, jeg må komme meg vekk herfra».

Mer enn 3000 fanger var innom Gestapohuset under krigen. Mange av dem ble utsatt for ufattelig tortur, og seks motstandsfolk mistet livet direkte som en følge av Gestapos mishandling i Veiten 3. Tre av dem tok sitt eget liv ved å hoppe ut av vinduer.

– Jeg har lest at når de forhørte fangene, så ble de hengt opp etter armene på veggen – for så å slå dem med stokker. De fikk blåmerker som ikke gikk vekk igjen. 

– Det var ikke bare det. De hang dem opp med armene bak ryggen, så de fikk ødelagt både armer og skuldre, har jeg forstått.

– Historielæreren min på gymnaset begynte en gang undervisningen med å spille Tramteatret-låten Back to the 80’s (1980) – der de synger «la fortida være i fred / la åttiåra komme, det er de du kan gjøre noe med». Dette mente hun var helt snudd på hodet.

– Helt klart, Vi må ha med oss historien, sier Halvorsen.

– Da jeg var i Nord-Norge [Helge Jordal har jobbet ved Hålogaland Teater] var det et munnhell der om hvordan du kan vite noe om fremtiden når du ikke vet hva som har vært før. Så det er jo sant; du må vite hva du står på.

Aldri redd for mørkets makt har premiere på Rick’s tirsdag 4. oktober kl. 19.00. Etter høstferien settes stykket opp videre med ti forestillinger i slutten av oktober. Kjøp billetter på Ticketmaster

Lunsjteateret publiserer denne artikkelen etter vennlig tillatelse fra Bergensmagasinet, der den først stod på trykk.

Legg til kommentar

Klikk her for å legge igjen kommentar

AdBlocker Message

Vår nettside er avhengig av å kunne vise annonser. Vennligst vurder å deaktiver din ad blocker for å støtte oss.